Takk til et fang

Jeg har 3 barn som jeg etter beste evne forsøker å ta vare på. Noen ganger er det lett, andre ganger vansekelig og somregel noe midt i mellom. I dag skulle jeg levere de to yngste i barnehagen før jeg dro på jobb. En gutt på snart 6 og ei jente på 3 1/2.
Begge ville at jeg skulle bli litt til. Jeg kjente presset i forhold til å holde tidsskjema og komme meg på jobb. Satt meg først ned med gutten min, mens han spiste frokosten sin. Etter noen minutter sa han. "det er greit nå pappa". "Det er greit, du kan gå". Så var det vesla sin tur. Hun klamret seg fast. Til slutt måtte jeg be om et fang fra de voksne i barnehagen. Hun satt seg litt motvillig ned på det andre fanget men ville ikke si hade. Ikke gi noen hadekos heller. Det svir. Hvorfor må det være slik?
Takk til det fanget, som gir meg en mulighet til å forlate mitt barn uten for sterke følelser av å bli forlatt.