Sammeheten

Jeg har kaldt bloggen min for sammenheten da jeg for tiden er veldig opptatt av sammenhenger i livet. Alle slags sammenhenger egentlig. Sammenhenger gir meg mening på et vis, setter sammen det som kommer meg i møte. Gir det innhold. Enkethetene ved en person, et møte, en naturopplevelse som blir til noe mer. Jeg veksler med å avstå fra inntrykk og ta dem i mot. Når jeg først tar de i mot, hender det at jeg bare lar dem være der eller jeg plasser dem inn i en sammenheng. Det er når jeg velger det siste, at jeg opplever en viss sammenhet. Min sammenhet naturligvis. Allikevel er denne sammenheten noe kollektivt, tror jeg.

Det er ikke helt umulig at det er seperasjonsangst som driver meg til å søke alle disse sammenhengene.

Tema i livet mitt handler i stor grad om å se sammenhenger og forstå hva som gjør meg tygg og hva som gjør meg uttrygg i livet. Generelt sett har jeg oppdaget det at jeg blir tygg når jeg klarer å knytte meg til noe. Er en del av en gruppe, har en rolle og rett og slett er med. Samtidig opplever jeg da det motsatte når jeg av en eller annen grunn befinner meg utenfor.

Altså mine spørsmål går i retning av "hvilke sammenhenger befinner jeg meg i når jeg er trygg og opplever glede?" og "hvilke sammenhenger befinner jeg meg i (eller ikke i) når jeg er utrygg?". Uansett befinner jeg meg i min egen sammenhet. Hva har jeg å lært av sammenhet. Hva har jeg følt i denne sammenheten?

Jeg tror innerst inne at jeg er trygg når jeg knytter meg til det som befinner meg i min nærhet. Når jeg tar avstand, følger ofte en reddsel. Ofte er det slik at jeg opplever å være knyttet sammen med det uansett.

Når jeg møter et annet menneske opplever jeg en stor strøm av forespørsler om å bli akseptert. Akseptert gjennom å bli sett, hørt, forstått, knyttet sammen. Så fort jeg kommer i nærheten av et annet menneske opplever jeg at det strømmer på med forespørsler. Selv om det mennesket står med ryggen til og ikke en gang har oppdaget meg. Fargene på klærne, kroppens stilling, alt ved den personen jeg bevist eller ubevist registrere knytter meg til den. Det hørtes kanskje slitsom ut. Ofte avstår jeg. Eller somregel avstår jeg. Selv der det er en direkte forespørsel, kan jeg avstå. Jeg tror det er forde jeg har nok med meg selv.

Denne blogginen blir for meg en måte å diskutere med meg selv og kanskje du som leser dette. De subjektive opplevelsen om det å oppsøke sammenheter og det å avstå.