Har funnet roen, etter å ha blitt uskjeldt av en trikkesjåfør

Det er som om livet har kommet tilbake til meg. Som om jeg har møtt meg selv på nytt og har fått muligheten til å gjenta møtet med meg selv. Vet ikke helt hvorfor eller hvordan det har gått til men etter dette møtet med en veldig direkte trikkesjåfør på Jabru-trikken i Oslo den 8. mai i år var det som om noe falt på plass.

Dagen min begynte med at jeg ble kjørt inn til Oslo av min beste venn. Vi har nesten alltid gode oppbyggende samtaler sammen. Denne gangen bar samtalen vår mer preg av å ikke være god nok. Samtidig var vi sent ute, som vanlig. Blikø og dårlig veivalg gjorde at jeg allerde var 15 minutter for sen til et 3 dagers seminar på Sjømammskolen, trodde jeg. Da jeg gikk ut av blien, sa takk for turen og takk for det vi hadde delt, var jeg ganske uforløst og stresset. At jeg kom til lukket dør og etterhevert fant ut at det var på den andre siden av byen seminaret skulle være kastet enda mer ved på bålet. Faen, nå igjen var vel reaksjonen. På feil plass til feil tid.

Jeg løp ned på trikkeholdeplassen, for jeg hadde ikke råd til taxi og stilte meg like godt opp på feil side av trikkeskinnene. Da jeg oppdaget trikken, som kom ovenfra, gikk på den andre siden løp jeg den i møte og paserte rett forran den. Før den hadde stoppet helt opp. Trikkesjåføren brukte 5 minutter på å fortelle meg for et elendig forbilde jeg var. Hun forsikret meg om at neste gang ville hun bare kjøre forbi.

Det var da det skjedde. Jeg ble ikke sur og slengte med leppa tilbake. Tvert i mot jeg ble rolig som et flagg. Det var som om hele mitt stressende og oppjagede liv kom i revy. Jeg tok i mot reprimanden med nikk og bekreftende "ja", "helt enig" osv. Etter dette er det som om livet har glidd inn i en ny tidsregning.

Riktignok løp jeg til bussen i morres og men jeg gjorde det med en glede inni meg. Uten angst for ikke å rekke den. Jeg kunne jo bare ta bilen. Nå tenker du sikkert, at han der må faen meg ha blitt relgiøs eller klin gæren. Er ikke det heller skjønner du. Har lurt litt på det selv. Føler meg ikke rusa, høy på jesus eller i grenseland til en psykose. Jeg er rett og slett mer glad, tilfreds. Fornøyd med meg selv og livet.

Forøvrig har jeg ingen ting i mot Jesus, jeg har absolutt sympati for fyren, men opplever ikke at det var han som inkarnerte i en blå uniform fra Oslo Sporveier. Nei, det var rett å slett et medmenneske, som tok ansvar og på et tidspunkt som passet helt perfekt for meg. Og der jeg var lutter øre.

Jeg har fortsatt like mye lån i banken og fremtiden er på mange områder ganske usikker, men. For det er et vesentlig men der, et godt men, et men som sier at tross alt har jeg et veldig godt liv. Jeg opplever nærmest plutselig at det er mange som er glad i meg og at jeg er en ok fyr. Det haster ikke lenger alt jeg skal gjøre eller skulle ha gjort og det har gitt meg en ro som fyller meg nesten helt opp til ørene. Jeg har god tid, i forståelsen av "en tid som er god".

Ha en god dag

Takk til et fang

Jeg har 3 barn som jeg etter beste evne forsøker å ta vare på. Noen ganger er det lett, andre ganger vansekelig og somregel noe midt i mellom. I dag skulle jeg levere de to yngste i barnehagen før jeg dro på jobb. En gutt på snart 6 og ei jente på 3 1/2.
Begge ville at jeg skulle bli litt til. Jeg kjente presset i forhold til å holde tidsskjema og komme meg på jobb. Satt meg først ned med gutten min, mens han spiste frokosten sin. Etter noen minutter sa han. "det er greit nå pappa". "Det er greit, du kan gå". Så var det vesla sin tur. Hun klamret seg fast. Til slutt måtte jeg be om et fang fra de voksne i barnehagen. Hun satt seg litt motvillig ned på det andre fanget men ville ikke si hade. Ikke gi noen hadekos heller. Det svir. Hvorfor må det være slik?
Takk til det fanget, som gir meg en mulighet til å forlate mitt barn uten for sterke følelser av å bli forlatt.

Livmorhalskreft - har mine barn og jeg egentlig et valg?

Livmorhalskreftvaksinen HPV-vaksinen Gardasil, skal nå sprøytes inn i jenter på 10 - 11 år.

Er det slik alle jenter i puberteten skal infiseres med et vortevirus, for at de ikke skal få livmorhalsfkreft 25 år senere? Har de forsket på dette i 25 år? Det er litt vanskelig å tro. Dette er et virus som vanligvis smittes ved sexuell omgang. Hvordan vet man at en kropp som sansyneligvis ikke har debutert sexuelt er mottakelig (les: har ikke kommet så langt utviklingen) for en slik "inntrenger"? Er immunforsvaret modent, rett å slett? Er det i stand til å gjøre en positiv erfaring gjennom vaksinen? Det høres bare så usansynlig ut. Forskning viser sikkert det motsatte. Produktet er allerede prøvd ut en rekke steder i verden. Bla. i Australia og enkelte stater i USA. Der bivirkninene har begynte å melde seg. 3 har allerede mått ofre livet for vaksineringsprogrammet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at mange unge jentekropper kommer til å reagere fientlig på dette halv-kvestede viruset som sprøytes inn i kroppen deres. Vi mennesker har hatt sex med hverandre i hundretusner av år. Hvor lenge har dette viruset vært en del av vår naturlige flora? Desverre er det alt for mye penger i dette her til at det lar seg stoppe. Desverre vil alle pappaer og mammer bli konfrontert med spørsmålet. Hva om din datter får livmorhalskreft om 25 til 40 år? Hva sier du da? Penga rår. Hva blir den neste vaksinen? Hvor mange vaksiner vil vi ende opp med å ta? Hva vil det koste å administrere alle disse? Alle behandles over samme lest. Er vi så like? Utvikler vi oss så likt?

For mere stoff se også Øivinds Verden, han har vikelig satt seg inn i tingene.

Bekymret Pappa til 2 små jenter

Sammeheten

Jeg har kaldt bloggen min for sammenheten da jeg for tiden er veldig opptatt av sammenhenger i livet. Alle slags sammenhenger egentlig. Sammenhenger gir meg mening på et vis, setter sammen det som kommer meg i møte. Gir det innhold. Enkethetene ved en person, et møte, en naturopplevelse som blir til noe mer. Jeg veksler med å avstå fra inntrykk og ta dem i mot. Når jeg først tar de i mot, hender det at jeg bare lar dem være der eller jeg plasser dem inn i en sammenheng. Det er når jeg velger det siste, at jeg opplever en viss sammenhet. Min sammenhet naturligvis. Allikevel er denne sammenheten noe kollektivt, tror jeg.

Det er ikke helt umulig at det er seperasjonsangst som driver meg til å søke alle disse sammenhengene.

Tema i livet mitt handler i stor grad om å se sammenhenger og forstå hva som gjør meg tygg og hva som gjør meg uttrygg i livet. Generelt sett har jeg oppdaget det at jeg blir tygg når jeg klarer å knytte meg til noe. Er en del av en gruppe, har en rolle og rett og slett er med. Samtidig opplever jeg da det motsatte når jeg av en eller annen grunn befinner meg utenfor.

Altså mine spørsmål går i retning av "hvilke sammenhenger befinner jeg meg i når jeg er trygg og opplever glede?" og "hvilke sammenhenger befinner jeg meg i (eller ikke i) når jeg er utrygg?". Uansett befinner jeg meg i min egen sammenhet. Hva har jeg å lært av sammenhet. Hva har jeg følt i denne sammenheten?

Jeg tror innerst inne at jeg er trygg når jeg knytter meg til det som befinner meg i min nærhet. Når jeg tar avstand, følger ofte en reddsel. Ofte er det slik at jeg opplever å være knyttet sammen med det uansett.

Når jeg møter et annet menneske opplever jeg en stor strøm av forespørsler om å bli akseptert. Akseptert gjennom å bli sett, hørt, forstått, knyttet sammen. Så fort jeg kommer i nærheten av et annet menneske opplever jeg at det strømmer på med forespørsler. Selv om det mennesket står med ryggen til og ikke en gang har oppdaget meg. Fargene på klærne, kroppens stilling, alt ved den personen jeg bevist eller ubevist registrere knytter meg til den. Det hørtes kanskje slitsom ut. Ofte avstår jeg. Eller somregel avstår jeg. Selv der det er en direkte forespørsel, kan jeg avstå. Jeg tror det er forde jeg har nok med meg selv.

Denne blogginen blir for meg en måte å diskutere med meg selv og kanskje du som leser dette. De subjektive opplevelsen om det å oppsøke sammenheter og det å avstå.