Takk til et fang

Jeg har 3 barn som jeg etter beste evne forsøker å ta vare på. Noen ganger er det lett, andre ganger vansekelig og somregel noe midt i mellom. I dag skulle jeg levere de to yngste i barnehagen før jeg dro på jobb. En gutt på snart 6 og ei jente på 3 1/2.
Begge ville at jeg skulle bli litt til. Jeg kjente presset i forhold til å holde tidsskjema og komme meg på jobb. Satt meg først ned med gutten min, mens han spiste frokosten sin. Etter noen minutter sa han. "det er greit nå pappa". "Det er greit, du kan gå". Så var det vesla sin tur. Hun klamret seg fast. Til slutt måtte jeg be om et fang fra de voksne i barnehagen. Hun satt seg litt motvillig ned på det andre fanget men ville ikke si hade. Ikke gi noen hadekos heller. Det svir. Hvorfor må det være slik?
Takk til det fanget, som gir meg en mulighet til å forlate mitt barn uten for sterke følelser av å bli forlatt.

Livmorhalskreft - har mine barn og jeg egentlig et valg?

Livmorhalskreftvaksinen HPV-vaksinen Gardasil, skal nå sprøytes inn i jenter på 10 - 11 år.

Er det slik alle jenter i puberteten skal infiseres med et vortevirus, for at de ikke skal få livmorhalsfkreft 25 år senere? Har de forsket på dette i 25 år? Det er litt vanskelig å tro. Dette er et virus som vanligvis smittes ved sexuell omgang. Hvordan vet man at en kropp som sansyneligvis ikke har debutert sexuelt er mottakelig (les: har ikke kommet så langt utviklingen) for en slik "inntrenger"? Er immunforsvaret modent, rett å slett? Er det i stand til å gjøre en positiv erfaring gjennom vaksinen? Det høres bare så usansynlig ut. Forskning viser sikkert det motsatte. Produktet er allerede prøvd ut en rekke steder i verden. Bla. i Australia og enkelte stater i USA. Der bivirkninene har begynte å melde seg. 3 har allerede mått ofre livet for vaksineringsprogrammet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at mange unge jentekropper kommer til å reagere fientlig på dette halv-kvestede viruset som sprøytes inn i kroppen deres. Vi mennesker har hatt sex med hverandre i hundretusner av år. Hvor lenge har dette viruset vært en del av vår naturlige flora? Desverre er det alt for mye penger i dette her til at det lar seg stoppe. Desverre vil alle pappaer og mammer bli konfrontert med spørsmålet. Hva om din datter får livmorhalskreft om 25 til 40 år? Hva sier du da? Penga rår. Hva blir den neste vaksinen? Hvor mange vaksiner vil vi ende opp med å ta? Hva vil det koste å administrere alle disse? Alle behandles over samme lest. Er vi så like? Utvikler vi oss så likt?

For mere stoff se også Øivinds Verden, han har vikelig satt seg inn i tingene.

Bekymret Pappa til 2 små jenter

Sammeheten

Jeg har kaldt bloggen min for sammenheten da jeg for tiden er veldig opptatt av sammenhenger i livet. Alle slags sammenhenger egentlig. Sammenhenger gir meg mening på et vis, setter sammen det som kommer meg i møte. Gir det innhold. Enkethetene ved en person, et møte, en naturopplevelse som blir til noe mer. Jeg veksler med å avstå fra inntrykk og ta dem i mot. Når jeg først tar de i mot, hender det at jeg bare lar dem være der eller jeg plasser dem inn i en sammenheng. Det er når jeg velger det siste, at jeg opplever en viss sammenhet. Min sammenhet naturligvis. Allikevel er denne sammenheten noe kollektivt, tror jeg.

Det er ikke helt umulig at det er seperasjonsangst som driver meg til å søke alle disse sammenhengene.

Tema i livet mitt handler i stor grad om å se sammenhenger og forstå hva som gjør meg tygg og hva som gjør meg uttrygg i livet. Generelt sett har jeg oppdaget det at jeg blir tygg når jeg klarer å knytte meg til noe. Er en del av en gruppe, har en rolle og rett og slett er med. Samtidig opplever jeg da det motsatte når jeg av en eller annen grunn befinner meg utenfor.

Altså mine spørsmål går i retning av "hvilke sammenhenger befinner jeg meg i når jeg er trygg og opplever glede?" og "hvilke sammenhenger befinner jeg meg i (eller ikke i) når jeg er utrygg?". Uansett befinner jeg meg i min egen sammenhet. Hva har jeg å lært av sammenhet. Hva har jeg følt i denne sammenheten?

Jeg tror innerst inne at jeg er trygg når jeg knytter meg til det som befinner meg i min nærhet. Når jeg tar avstand, følger ofte en reddsel. Ofte er det slik at jeg opplever å være knyttet sammen med det uansett.

Når jeg møter et annet menneske opplever jeg en stor strøm av forespørsler om å bli akseptert. Akseptert gjennom å bli sett, hørt, forstått, knyttet sammen. Så fort jeg kommer i nærheten av et annet menneske opplever jeg at det strømmer på med forespørsler. Selv om det mennesket står med ryggen til og ikke en gang har oppdaget meg. Fargene på klærne, kroppens stilling, alt ved den personen jeg bevist eller ubevist registrere knytter meg til den. Det hørtes kanskje slitsom ut. Ofte avstår jeg. Eller somregel avstår jeg. Selv der det er en direkte forespørsel, kan jeg avstå. Jeg tror det er forde jeg har nok med meg selv.

Denne blogginen blir for meg en måte å diskutere med meg selv og kanskje du som leser dette. De subjektive opplevelsen om det å oppsøke sammenheter og det å avstå.