Har funnet roen, etter å ha blitt uskjeldt av en trikkesjåfør

Det er som om livet har kommet tilbake til meg. Som om jeg har møtt meg selv på nytt og har fått muligheten til å gjenta møtet med meg selv. Vet ikke helt hvorfor eller hvordan det har gått til men etter dette møtet med en veldig direkte trikkesjåfør på Jabru-trikken i Oslo den 8. mai i år var det som om noe falt på plass.

Dagen min begynte med at jeg ble kjørt inn til Oslo av min beste venn. Vi har nesten alltid gode oppbyggende samtaler sammen. Denne gangen bar samtalen vår mer preg av å ikke være god nok. Samtidig var vi sent ute, som vanlig. Blikø og dårlig veivalg gjorde at jeg allerde var 15 minutter for sen til et 3 dagers seminar på Sjømammskolen, trodde jeg. Da jeg gikk ut av blien, sa takk for turen og takk for det vi hadde delt, var jeg ganske uforløst og stresset. At jeg kom til lukket dør og etterhevert fant ut at det var på den andre siden av byen seminaret skulle være kastet enda mer ved på bålet. Faen, nå igjen var vel reaksjonen. På feil plass til feil tid.

Jeg løp ned på trikkeholdeplassen, for jeg hadde ikke råd til taxi og stilte meg like godt opp på feil side av trikkeskinnene. Da jeg oppdaget trikken, som kom ovenfra, gikk på den andre siden løp jeg den i møte og paserte rett forran den. Før den hadde stoppet helt opp. Trikkesjåføren brukte 5 minutter på å fortelle meg for et elendig forbilde jeg var. Hun forsikret meg om at neste gang ville hun bare kjøre forbi.

Det var da det skjedde. Jeg ble ikke sur og slengte med leppa tilbake. Tvert i mot jeg ble rolig som et flagg. Det var som om hele mitt stressende og oppjagede liv kom i revy. Jeg tok i mot reprimanden med nikk og bekreftende "ja", "helt enig" osv. Etter dette er det som om livet har glidd inn i en ny tidsregning.

Riktignok løp jeg til bussen i morres og men jeg gjorde det med en glede inni meg. Uten angst for ikke å rekke den. Jeg kunne jo bare ta bilen. Nå tenker du sikkert, at han der må faen meg ha blitt relgiøs eller klin gæren. Er ikke det heller skjønner du. Har lurt litt på det selv. Føler meg ikke rusa, høy på jesus eller i grenseland til en psykose. Jeg er rett og slett mer glad, tilfreds. Fornøyd med meg selv og livet.

Forøvrig har jeg ingen ting i mot Jesus, jeg har absolutt sympati for fyren, men opplever ikke at det var han som inkarnerte i en blå uniform fra Oslo Sporveier. Nei, det var rett å slett et medmenneske, som tok ansvar og på et tidspunkt som passet helt perfekt for meg. Og der jeg var lutter øre.

Jeg har fortsatt like mye lån i banken og fremtiden er på mange områder ganske usikker, men. For det er et vesentlig men der, et godt men, et men som sier at tross alt har jeg et veldig godt liv. Jeg opplever nærmest plutselig at det er mange som er glad i meg og at jeg er en ok fyr. Det haster ikke lenger alt jeg skal gjøre eller skulle ha gjort og det har gitt meg en ro som fyller meg nesten helt opp til ørene. Jeg har god tid, i forståelsen av "en tid som er god".

Ha en god dag